Åpent sinn?
I andre episode av podcatsen Psykobabbel spør jeg hva det egentlig betyr å ha et åpent sinn? Hvor går grensen og er det i det hele tatt rimelig å stole på at vurderingene vi gjør i dette "sinnet" er til å stole på?
Episoden baserer seg på et innlegg jeg skrev på Psykologibloggen i 2010
Åpent sinn eller høl i hue?
Vi har tidligere beskrevet flere sider av menneskelig rasjonalitet som kan få oss ut på ville veier. Vi er ikke rasjonelle i den forstand at vi aktivt samler informasjon og vurderer denne, før vi fatter beslutninger. I stedet bruker vi tommelfingerregler (heuristikker), som fører frem i mange tilfeller, men som også får oss til å ta mange mindre intelligente valg. I psykologien omtales dette gjerne som tankefeil, bias eller feilslutning.
Vitenskap og forskning er den beste motgiften mot slike tankefeil. For det første forventes det at forskere i minst mulig grad er involvert i utførelsen av sine egne studier (for å unngå at tankefeil og ønsketenkning påvirker tolkningen av resultatene). For det andre sikrer publisering av forskningsdesign, metodebruk og resultattolkning, at andre forskere kan overprøve resultatene.
Dette er enkle prinsipper som, som de fleste vil kunne enes om. Hvis vi skal putte i oss en hodepinetablett, vil vi gjerne vite om den fungerer og hvilke bivirkningen den har. Og vi ønsker at informasjonen er så god som mulig. Forhåpentligvis holder det ikke at en tilfeldig person sier at den «funker sinnsykt bra» og er uten bivirkninger.
I teorien burde dette være enkelt, i praksis viser det seg overraskende vanskelig. Vi bruker vanvittige summer på VitaePro, Shakti-matter, homøopati og andre behandlingsformer som ikke har levd opp til forskningens enkle og nødvendige krav. Det refereres gjerne til dokumentert effekt for å gi inntrykk av at det skjuler seg god vitenskap bak produktene. Vær klar over at dette ikke betyr annet enn at noen har skrevet ned (dokumentert) at produktet har effekt.
Vi har tidligere skrevet om KISS-syndromet og behandlingen av det. Forskningen på syndromet peker foreløpig i retning av at det antakelig ikke finnes og at behandlingen potensielt kan ha svært alvorlige bivirkninger. Likevel profileres syndromet og behandlingen av det massivt i media, og enkelte helsepersonell anbefaler behandlingen.
At enkeltpersoner bruker penger på behandlinger som ikke har effekt, er uproblematisk. Det er imidlertid ikke uproblematisk at media ukritisk dekker disse behandlingene som «lovende». Det gir folk flest et dårlig bilde av hvilke behandlinger som fungerer og det gjør det nærmest umulig for seriøse forskere å få formidlet sitt budskap. Hva tror du selger flest aviser; «VitaePro kurerer alt!» eller «Et nytt medikament viser seg 12 % bedre enn placebo, men har birvirkninger. Forsker greier ut om fordeler og ulemper.»
Verden er kompleks, men medier og gjennomsnittsnordmannen synes mest interessert i enkle forklaringer. Det er synd, for i kompleksiteten skjuler det seg ofte fantastiske fenomener som ikke blir belyst om man velger de enkle løsningene. Heldigvis seirer som regel fornuften til slutt, det tar bare smertelig lang tid. I mellomtiden må vi kanskje leve med å se Jenny McCarthy advare mot vaksiner og anbefale regelmessige avføringsprøver for ditt barn, i beste sendetid, støttet av en nikkende Oprah Winfrey.
Har du lyst til å vite litt mer om forskningen og den kritiske tenkningens fordeler? Eller kanskje bli bedre rustet til neste lunsjkrangel om Snåsamannen? Eller er du journalist? Da bør du se denne videoen – om og om igjen, til du forstår.
Innholdet kan sammenfattes i Arthur Sulzbergers famøse ord «I believe in an open mind, but not so open that your brains fall out.»