Hvem bør snakke først i Høyesterett?

Dette innlegget ble skrevet etter et innlegg jeg holdt for Norges høyesterett og stod først på trykk i Dagens Næringsliv 17. januar 2025.

Beslutningspsykologi er et fagfelt med en lang og stolt forskningstradisjon. Nobelpriser har blitt delt ut og begreper som gruppetenkning, bekreftelsesfellen og nudging har blitt en del av vokabularet til alle med interesse for ledelse og beslutningstaking. 

Likevel er det slående hvor lite godt etablert kunnskap tas i bruk når viktige beslutningsprosesser skal utvikles. Som for eksempel i Norges Høyesterett.

Visste du at når dommerne i Norges Høyesterett skal legge frem sitt syn i en sak under den såkalte “rådslagingen”, så starter fremlegget alltid med den mest erfarne dommeren og fortsetter nedover rangstigen, slik at runden slutter med den minst erfarne dommeren?

Sannsynligheten er stor for at du stusser på dette. 

Vi gjennomførte en undersøkelse og fant at kun 8 % mener det er en god måte å gjøre det på. Det klare flertallet mener det mest fornuftige er at den med minst erfaring starter (33 %) eller at rekkefølgen er tilfeldig (55 %). 

Hvorfor starter man med den mest erfarne? Svaret vi fikk fra Høyesterett da vi ba om begrunnelsen for dette var at praksisen er “begrunnet i at lang erfaring gir trygghet for at det lerretet som trekkes opp av rettens leder danner et godt grunnlag for videre diskusjon”. 

Men stemmer det? Er det slik at meningene til den med lengst ansiennitet “danner et godt grunnlag for videre diskusjon”? Dette er et spørsmål beslutningspsykologisk forskning kan belyse. 

Et kjent eksperiment fra 60-tallet viste for eksempel at bare det å fortelle folk at andre i et møte har mer erfaring enn dem, fører til at de tilpasser seg dem i større grad. Siden har det kommet en lang rekke studier som viser at personer som oppleves å ha autoritet, har en problematisk sterk tendens til å påvirke utfallet i en diskusjon. Fenomenet kalles autoritetsbias.

18. november 2024 snakket jeg for dommerne i Norges Høyesterett.

Men det er vanlige folk. Dommere er vel sterke nok til å motstå så banale drivkrefter? Til en viss grad er de det. Forskning tyder på at dommere er bedre enn oss andre. Det skulle egentlig bare mangle. Domstolene er rigget for objektivitet. Det overraskende er hvor liten forskjellen er mellom dommere og folk flest, og at vi finner tegn til beslutningsfeller (såkalt “bias”) også i de høyeste rettinstansene. 

I en stor undersøkelse av beslutninger i de øverste domstolene i amerikanske delstater, konkluderte for eksempel forskerne med at lengden på dommernes karrierer er tett forbundet med om de havner i mindretall eller ikke. Sagt med andre ord, tyder resultatene på at de mest mest erfaring får mest å si for utfallet av sakene. 

Dette ser vi tegn til også i Høyesterett. Forskningsdatabasen “Dommeratferd i Norges Høyesterett” gir en unik mulighet å se etter mønstre i beslutningene til dommerne. I forbindelse med den ene kronikkforfatterens nylig fullførte masteroppgave ved juridisk fakultet i Oslo analyserte vi 9825 voteringer gjort fra 2008 til 2023. Det viser seg at dersom du vet hva den mest erfarne dommeren mener i en sak, vet du utfallet av saken med hele 96 % sikkerhet. Andre analyser av databasen har for øvrig vist at beslutningene antakelig er farget av både dommernes kjønn og politiske bakgrunn.

Ingen av disse funnene overrasker. Forskningen viser oss at målet om likebehandling er en utopi. Når mennesker tar beslutninger, vil alltid andre faktorer snike seg inn. Konsekvensen er redusert kritisk tenkning, og at viktige argumenter og perspektiver ikke blir fremmet. Dette kan føre til at nyskapende og effektiviserende ideer går tapt. Målet må være å begrense effekten av disse beslutningsfellene, og det målet kan kun nås om man kartlegger dem.

Noen av de viktigste beslutningene i samfunnet tas i Norges høyesterett og resten av det offentlige Norge. Byggeprosjekter vedtas, investeringer gjøres, diagnoser stilles, karakterer settes og NAV-rettigheter innvilges.

Som borgere bør vi kunne forvente at disse beslutningsprosessene forankres i eksisterende kunnskap og at det gjennomføres regelmessige analyser av kvaliteten på beslutningene, i hvilken grad like saker behandles likt og om det er tegn til bias. Det samme burde norske aksjonærer forvente av beslutningsprosesser i selskapene de har investert i.

Å basere viktige beslutninger og beslutningsprosesser på egne antakelser, tradisjoner og autoriteters meninger, er i alle fall en dårlig løsning. Vi finner tegn til de nevnte beslutningsfellene overalt, så hvis du mener at dette ikke er et problem hos dere, ligger bevisbyrden hos deg. 

For å sitere fysiker Carl Sagan: “Extraordinary claims require extraordinary evidence”.