Oversalg av effekten av samtaleterapi

En versjon av dette innlegget ble først publisert på min Facebook-side i forbindelse Folkeopplysningens episode “Psyk”, om effekten av samtaleterapi.

Skjermdump fra tv.nrk.no

Jeg føler at jeg må si noe om siste episode av Folkeopplysningen.

Den handler om effekten av samtaleterapi og en del har antatt at jeg står bak denne episoden. Det er ikke rart. Som eneste med helsefaglig bakgrunn jobbet jeg fra 2012 til 2016 i den lille redaksjonen som laget Folkeopplysningen. I tillegg dukker jeg opp i den omtalte episoden og snakker om problemer i forskningen. Men jeg har altså ikke jobbet redaksjonelt med denne episoden og kan ikke svare for alle de redaksjonelle valgene som er tatt. Spørsmål om mine utsagn, svarer jeg selvfølgelig gjerne på.

Det sagt er jeg helt enig i hovedpoengene i episoden, og jeg mener vi psykologer må ta hovedansvaret for at det har vært mulig å lage den.

Hadde vi i større grad utvist ydmykhet og nøkternhet i omtalen av effekter av psykoterapi, hadde det vært lite å angripe.

Denne nøkternheten forventer vi selv når andre fagfolk snakker om effekter av behandlinger og tiltak.

I to år så vi hvordan fagfolkene i FHI etter beste evne forsøkte å formidle effekten av pandemitiltakene. Vi fikk høre at “vi vet ikke nok”, “vi tror”, “ikke alle vil ha effekt” og at “noen kan ta skade”. For meg skapte formuleringene trygghet og realistiske forventninger.

Mange psykologer bruker ofte de samme formuleringene når de snakker om effekten av terapi, men langt fra alle og langt fra alltid.

I kjølvannet av Folkeopplysningen har diskusjonen noen psykologer imellom handlet om nyanser i hva forskningen egentlig sier om effekten. I Folkeopplysningen henviser psykolog Joar Øverås Halvorsen til en studie som viser at omtrent syv pasienter må behandles for depresjon for at en skal oppleve en betydningsfull bedring. Professor Marit Råbu reagerte og hevdet at det faktiske tallet er nærmere fire, kanskje tre.

Disse nyansene er ikke mitt anliggende.

Mitt hjertesukk er at språkbruken jeg som psykolog har blitt eksponert for de siste 25 årene, ikke sammenfaller med den virkeligheten vi jobber i.

Jeg har sittet gjennom mange kurs og lest meg gjennom flere bøker der det skamløst snakkes om “svært store effekter” og terapeutiske revolusjoner. Jeg synes det er problematisk at høyt ansette fagfolk gir fagbøkene sine titler som "The Relational Revolution" og "Lives Transformed: A Revolutionary Method of Dynamic Psychotherapy” *. Hvilket signal sender det? Hva skal en terapeut eller pasient forvente?

Og hva skal de tro dersom den svært store effekten fra den revolusjonerende metoden uteblir? Det er nærliggende å tro at skylden bør plasseres hos pasienten eller psykologen, men slik er det selvfølgelig ikke. Uavhengig av hvilken forskning man henviser til.

Og hvorfor i all verden skulle vi forvente store effekter?

Det finnes ikke noe som er mer komplisert enn psykisk helse. Skal en håndfull samtaler på 45 minutter endevende livene våre? Liv som også består og påvirkes av forelskelser, samlivsbrudd, psykopatiske sjefer, kosthold, lottogevinster, pokertap, hormonelle endringer, rus, genetiske disposisjoner og LEGO-sett med dårlige instruksjoner. Det faller på sin egen urimelighet.

Er ikke "litt effekt" godt nok i kampen mot noe så sammensatt og lammende som psykiske vansker, så lenge kostnadene forbundet med behandlingen kan forsvares? Vi må evne å snakke om slike effekter uten å blåse dem opp til urealistiske størrelser. I lengden tror jeg det vil fostre trygghet og realistiske forventninger hos både pasienter og beslutningstakere.

*) For ordens skyld: Jeg synes oversalget er et generelt problem og mener ikke at det er begrenset til spesifikke terapeutiske retninger eller metoder.

Epilog - Dagsnytt 18

I etterkant av Facebook-innlegget mitt ble Hanne Weie Oddli og jeg invitert for å snakke om temaet i Dagsnytt 18. Debatten kan ses her.

Psykologspesialist Vidar Blokhus Ekroll reagerte på min omtale av behandlingseffekt. Jeg henviser til denne studien som viser at syv personer må behandles for at en skal ha en betydningsfull virkning. Studien inkluderer imidlertid forskning der samtaleterapi sammenliknes med vanllig behandling (“treatment as usual”). Hvis vanlig behandling også har effekt, vil det naturlig nok øke terskelen for at behandlingen som testes skal fungere enda bedre.

Min formulering er upresis og gir inntrykk av at sammenlikningen kun er “ingen behandling”. Det stemmer ikke.

Jeg mener imidlertid ikke at poenget mitt hviler på dette tallet (som beskrevet over), og jeg kunne like godt nevnt studien Hanne Weie Oddli refererer til. Der viser sammenlikning med venteliste at tre, fire pasienter må behandles for at en skal ha effekt. Jeg mener at dette gir like lite grunnlag for å bruke begrepet som “svært stor effekt” og “revolusjonerende metode”. I tillegg er det betydelige svakheter ved disse studiene som gjør det rimelig å forvente at også denne effekten er overestimert.